I læringsprogrammet møter du disse menneskene
ANNE
Mor
HEIDI
Datter
MARI
Søster
MARIUS
Egenerfaring
BJARTE
Far
MARI
Venn
DANIEL
Egenerfaring
TRYGVE
Kjæreste
MARIANNE
Egenerfaring
LINE
Fagekspert
I dette læringsprogrammet for pårørende møter du 10 personer som deler sine erfaringer, enten direkte med spiseforstyrrelser, eller sin erfaring som pårørende. Programmet er delt opp i seks hovedtemaer, der vi ønsker å gi en dypere forståelse av hva spiseforstyrrelser er og hvordan pårørenderollen kan være. Læringsprogrammet er også relevant for fagpersoner og personer som selv har en spiseforstyrrelse.
Mor
Datter
Søster
Egenerfaring
Far
Venn
Egenerfaring
Kjæreste
Egenerfaring
Fagekspert
Felles for alle spiseforstyrrelser er bruken av mat og/eller trening for å mestre følelsesmessige utfordringer. Det er imidlertid ulike måter en spiseforstyrrelse kan komme til uttrykk på. Spiseforstyrrelser deles ofte inn i tre hovedgrupper: anoreksi, bulimi og overspisingslidelse. Det er viktig å presisere at diagnoser er ment som et medisinsk verktøy og at mange ikke vil kjenne seg igjen i de «rene» diagnosene. Det er ikke uvanlig å «vandre» mellom diagnoser eller å ha en kombinasjon av flere uttrykk på samme tid.
Årsaken til at noen utvikler en spiseforstyrrelse, kan være svært sammensatt. Noen faktorer er imidlertid kjent. Vi snakker gjerne om disponerende, utløsende og vedlikeholdende faktorer. Disponerende faktorer kan for eksempel være arv, traumer eller kulturelle forhold som slankepress og skjønnhetsidealer. Utløsende faktorer kan være store endringer, tap eller konflikter, mobbing, store prestasjonskrav eller slanking. Vedlikeholdende faktorer kan være at en opplever nytte av symptomene, som for eksempel følelse av bedre kontroll, opplevelse av mestring eller at indre uro og negative følelser dempes.
Alle former for spiseforstyrrelser kan gi skadevirkninger, både fysisk, psykisk og sosialt. Fysiske skadevirkninger kan være blant annet mangelsykdommer, svekket immunforsvar, væske- og elektrolyttforstyrrelser og skader på tenner. Det er likevel viktig å presisere at kroppsfunksjonene som regel vil normaliseres når spiseforstyrrelsessymptomene forsvinner. Det er også viktig å være bevisst på de psykiske og sosiale skadevirkningene. Depresjon og angst er regnet som følgesvenner til spiseforstyrrelser, og isolasjon og tilbaketrekning kan føre til at det sosiale blir skadelidende.
Når man skal uttrykke sin bekymring kan det være lurt å ha fokus på hvordan den berørte har det. Ofte vil man ha lagt merke til flere ting enn endringer knyttet til mat og vekt. Har humøret endret seg? Har det sosiale endret seg? Legg vekt på disse tingene fremfor å kommentere vekt og mat. Si f.eks: «Jeg har lagt merke til at du er mye lei deg for tiden, og at du er mye for deg selv. Dette bekymrer meg, og jeg lurer på hvordan du har det» heller enn «Du spiser altfor lite» eller «Nå må du passe på vekten din». Det å bli møtt med en påstand kan ofte føre til at den syke går i forsvar og ikke ønsker å fortsette dialogen.
For mange vil en spiseforstyrrelse i starten oppleves som noe positivt og som en mestringsmekanisme. Vær derfor klar over at du kan bli avvist de første gangene du tar opp din bekymring. Vedkommende kan reagere med sinne, bli lei seg, frustrert, oppgitt eller bagatellisere problemet. Dette er alle normale reaksjoner. Ved avvisning kan du for eksempel svare at du forstår at dette er vanskelig, men at du holder døren åpen og at du er tilgjengelig om vedkommende ønsker å prate senere. Fortsett å spørre og vær til stede når den som er syk etter hvert kommer dit at sykdommen oppleves mer negativ og destruktiv.
Måltidssituasjoner kan ofte skape diskusjoner og føre til konflikter. For den som er syk kan måltidet oppleves svært angstfremkallende og være vanskelig å gjennomføre, særlig sammen med andre. Som pårørende er det viktig å unngå å kommentere mengde eller type mat på tallerkenen og/eller selve spiseadferden under måltidet. Tilstreb en rolig atmosfære hvor samtalen kan dreie seg om ulike hverdagstema. Tema knyttet til mat bør tas opp etter at måltidet er ferdig. Er den syke i behandling, er det de avtaler som er inngått med behandler som skal være styrende under måltidet. For barn og helt unge er det ofte foreldrene som har fått ansvaret for å følge opp måltidene etter avtale med behandler.
Høytider kan oppleves utfordrende når en av dine nære har en spiseforstyrrelse. Det er ofte stort fokus på mat og hygge, man er gjerne mer sammen enn ellers og møter kanskje familiemedlemmer man sjelden ser. God planlegging og det å gjøre avtaler med den syke om måltider og sosiale sammenkomster på forhånd kan bidra til å gjøre høytider lettere. Ikke minst kan det å gjøre fine ting sammen som ikke alltid inkluderer mat, virke stressdempende på den syke.
En spiseforstyrrelse vil i de fleste tilfeller påvirke hele familien negativt. Da kan det være spesielt viktig å holde fast på felles aktiviteter der spiseforstyrrelsen blir «satt på benken». En spiseforstyrrelse kan lett bli altoppslukende i hverdagen, noe som skaper et stort behov for pusterom for dem som står nær. I tillegg til å ta vare på seg selv, er det viktig å inkludere hele familien i hva som skjer. Vær åpen, søk kunnskap og dyrk det positive samværet.
For de fleste er det både vondt og fortvilende å se noen en er glad i, endre seg og ha det vondt. Mange spørsmål dukker opp: «Hvorfor kan han/hun ikke bare ta seg sammen? Hvorfor vil han/hun ikke ha hjelp? Hvorfor ble det slik?» Ved siden av alle spørsmålene er det vanlig å kjenne på et stort repertoar av følelser som skyldfølelse, skam, sorg, frustrasjon, sinne og frykt. Dette er følelser som er helt naturlige, men som kan være utrolig viktige å få snakke med noen om. ROS sitt rådgivningstilbud og pårørendegrupper kan være gode arenaer for dette.
Å styrke seg selv som best mulig er en viktig del av det å være til hjelp. Søk gjerne informasjon om sykdommen og snakk med noen når følelsene blir sterke. I tillegg er det viktig at man prøver å se forbi spiseforstyrrelsen og se personen bak. Hold fast på positive aktiviteter og ha fokus på ressursene hos den som er syk.
Fastlegen er knutepunktet for all behandling, enten ved at fastlegen behandler selv eller henviser videre. Fastlegen kan ved behov henvise pasienten videre til psykolog, BUP (for dem under 18 år) eller DPS (for den over 18 år). For barn under 18 år vil det være flere instanser som kan henvise til videre behandling, eksempelvis helsestasjon, PPT og barnevernstjeneste. I enkelte tilfeller vil BUP eller DPS kunne henvise videre til spesialisert behandling på sykehusnivå.
I Nasjonale retningslinger for tidlig oppdagelse, utredning og behandling av spiseforstyrrelser fra Helsedirektoratet, kan du lese mer om anbefalinger rundt behandling.
Gjennom tilfriskningen vil den pårørende og den syke ofte være på litt ulike steder. Det er for eksempel vanlig at de nærstående ser sykdommen før den syke selv. På samme måte er det ikke uvanlig at den som har vært syk klarer å slippe engstelsene rundt sykdom tidligere enn de nærstående i den siste fasen av tilfriskningen. Fasen der man er i behandling kan være en periode hvor pårørende senker skuldrene, mens det for den syke er en ekstremt krevende situasjon. Det er viktig å være bevisst på at tilfriskning er en prosess med glidende overganger der også tilbakesteg er veldig vanlig.
Det å være frisk handler om mye mer enn å være fri for symptomer eller ha en normal vekt. Når tanker om mat, kropp og vekt ikke lenger dominerer hverdagen og styrer valgene man tar, vil de fleste føle at man er frisk fra spiseforstyrrelsen. Dette innebærer at man har funnet andre mestringsstrategier og at egenverdi ikke lenger knyttes kun til kropp. Mange pårørende frykter at man aldri kan bli helt frisk fra en spiseforstyrrelse, men det kan man!
FBT er den anbefalte behandlingsmetoden for barn og unge med spiseforstyrrelser i Norge. Dette er en behandlingsmetode som innebærer et stor ansvar for foreldrene i å ivareta og følge opp den syke, særlig knyttet til måltidsituasjoner i hverdagen.
Dette oppleves for de fleste som en svært krevende rolle, og kan skape både fortvilelse, maktesløshet og redsel underveis. Utgangspunktet for behandlingsmetoden er at behandler har sin kompetanse på selve spiseforstyrrelsen og skal fungere som en veileder og støtte for deg som foreldre i arbeidet med å reernære barnet ditt. Du som foreldre kjenner barnet ditt best og kan på den måten være en trygg omsorgsperson for barnet under selve behandlingen. I denne videoen deler foreldreparet Tommy og Mette sine erfaringer. For ytterligere informasjon henvises til boken Familiebasert terapi – håndbok for foreldre med barn og ungdom som strever med anoreksi av Maria Ganci.
«Kom nærmere» er utviklet av ROS – Rådgivning om spiseforstyrrelser, støttet av Stiftelsen DAM. Målet med læringsprogrammet er å bidra med informasjon og kunnskap til alle som står nær noen med en spiseforstyrrelse.
En stor takk rettes til deltagerne i programmet, som åpent har delt sine erfaringer med ønske om å hjelpe andre.
Har du tilbakemeldinger på læringsprogrammet? Send dem gjerne på e-post til: admin@nettros.no
ROs har en pårørendelinje der du som står nær noen med en spiseforstyrrelse kan søke råd og veiledning.
Telefon: 948 17 818
Du er også velkommen til å kontakte
ROS sine andre kanaler for rådgivning.
Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipiscing elit. Ut elit tellus, luctus nec ullamcorper mattis, pulvinar dapibus leo.Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipiscing elit. Ut elit tellus, luctus nec ullamcorper mattis, pulvinar dapibus leo.Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipiscing elit. Ut elit tellus, luctus nec ullamcorper mattis, pulvinar dapibus leo.